Da har jeg tatt skrittet (det vanvittige i følge mannen min m.f...) å kjøpt meg ett reinsdyrhorn(?)!! Om jeg tar feil på dette punktet er det bare å si fra, jeg blir ikke lei meg, for det er absolutt 1. gang ett horn har tatt veien inn i mitt hus (og antagelig siste...).
I alle fall har det vært en studie i forskjellige reaksjoner. Den første kom fra mannen på "Brukt og Nytt" hvor jeg fant dette vidunderet. Jeg kunne ikke tro at han ikke skulle ha mer enn 150 kroner (når de tar en formue på kremmerhuset for ett tredjedels horn!) og han kunne ikke tro at jeg ville ha det. Han kom etter hvert med ett litt usikkert spørsmål ala "skal du ha det på hytteveggen eller?"... Nei, jeg skal ha det i spisestua!
Da mannen min måtte komme ens ærend for å hente meg (jeg skulle jo egentlig gå hjem, men kunne jo ikke drasse en
Rudolf gjennom hele byen...) ante han nok fred og ingen fare. Kan ikke skjønne at han ikke har lært enda... Mulig det er hukommelsen. Han ble tydelig sjokkert, men henta seg fort inn med kommentaren "Jeg hadde bare
aldri trodd at du ville ha ett horn på veggen..."
Sønnen min stakkar, ble litt redd, så vi stod på god avstand og så på herligheten mens vi snakket om tingen (pedagogisk korrekt). Han mente på at det var en krabbe med øyer som kom til å gå på gulvet og jeg prøvde (uten særlig hell!) å forklare at det hadde vært på hodet til en rein. "Som en krone?" - "Ja!, litt som en krone..."
Nå som vi alle har gått gjennom de forskjellige reaksjonsfasene (sjokk, sorg, sinne og til slutt aksept), er det på tide å finne ut hvor greia skal plasseres. Jeg har lyst til å ha den på muren over skjenken i spisestua. Tror det hadde vært tøft. Og det er jo ikke slik at den må være der på livstid. Ting kan jo som kjent flyttes på evt. fjernes helt (selv om mannen min skal ha meg til å tro at det å tro at det å skru i en mur er en ugjenkallelig gjerning ala Hiroshima).
Ønsker alle en strålende tirsdag!