Nær døden-piano opplevelse...

I helga reiste jeg og min mor til Smineset. Der stod ett lass fra Ikea å ventet på oss i gangen. Vi gikk på med friskt mot og gamle møbler fikk bein å gå på. Sofaen gikk bokstavelig talt ut gjennom vinduet og andre møbler fikk masjordre gjennom diverse ytterdører og bakdører.

Når alt var tømt satte vi i gang med å skru sammen hærligheten. Vi trodde da vi nærmet oss siste skru at det værste var over, men da hadde vi nok glemt at det stod ett 150 kilos tungt piano ute i hengeren og ventet...

Pappa var ikke videre fornøyd og lurte på når jeg hadde blitt så kultivert? Jeg måtte stå til rette for om jeg kunne spille (det kan jeg selvsagt ikke) og hvem som skulle bruke det (ALLE selvsagt! Spesielt på julaften når vi går rundt juletreet med levende lys og i det hele tatt...). Uansett. Vi kalte inn forsterkninger og gikk på med friskt mot. Da vi befant oss i en situasjon hvor en av våre (u)frivillige hjelpere satt fastklemt på toalettet under trappa med halve pianoet inn gjennom døren, mens den andre halvdelen var fast i gangveggen og vi forsøkte å få to dører av hengslene mens vi på samme tid manøvrerte pianoet opp på siden, kjente jeg at jeg ble litt engstelig og hysterisk lattermild på samme tid.

Lang historie kort; pianoet kom inn i stuen etter at to dører var hektet av og pianoet snudd på hodet. Alle kom fra det med livet og samtlige fingre i behold. Vi oppsummerte med at det hele hadde vært en vellykket operasjon (og at om pianoet noen gang skal ut, blir det i opp til flere deler...).